Skulle jeg ønske meg noe, da ville det være det øyet som overalt ser muligheten.
Dette forkortede sitatet av Søren Kierkegaard, er på mange måter blitt en bønn for meg. Det er også blitt en lidenskap, og en måte å leve på.
Mulighetene våre kan synes store eller små. Det viktige er at de finnes. Forsvinner de ut av syne for oss, forsvinner livsgnisten også.
Jeg heter Elisabeth Thorsen. Jeg er utdannet teolog, og ordinert prest i Den norske kirke. Jeg skriver skjønnlitteratur og sakprosa, og engasjerer meg gjerne i kunst- og kulturprosjekter sammen med andre.
Et varemerke for Elisabeth Thorsen er ønsket om å knytte sammen det som hører sammen. I presterollen har dette for eksempel resultert i dialog- og samarbeidsprosjekter med kunstnere, skuespillere og forfattere, filosofer, psykologer og arkitekter. Som prest i Oslo domkirke, har hun hatt prosjekter med folk som Julia Kristeva, Jon Fosse, Håkon Gullvåg, Seyran Ates og Margreth Olin.
Som frilanser har Thorsen videreutviklet sitt virke ved selv å gå inn i roller som skribent og forfatter, oversetter og redaktør. Sammen med kunstneren Lise Linnert, har hun utviklet multi-konseptet «Pust meg fram!», et billed-, skrive- og teaterkonsept i samarbeid med innsatte ved Romerike fengsel, avdeling Ullersmo og Trondheim fengsel og forvaringsanstalt. «Pust meg fram!» har vært på Høstutstillingen (2022) og Olavsfest (2023). Sammen med arkitektkontoret Hølmebakk Øymo og kunstner Hilmar Fredriksen er hun en av elleve kunstnere som er trukket ut til å delta i konkurransen om å utforme ny hovedportal til Nidarosdomen (Les mer på nidaros.no).
Thorsen har en jevn tilstedeværelse i riksdekkende media og på sosiale mediaflater. Noen høydepunkter er «Sommer i P2», NRK radio, «Fyrtårn» sammen med Anne Grete Preus i NRK TV, og hovedgjest i Lørdagsrevyen, NRK TV.
I dag jobber Thorsen som forfatter og frilans kulturarbeider. Hun tar oppdrag med å holde skrivekurs og workshops, holde foredrag eller prosjektstyring av seminarer, debatter og kunstkonsepter. Som prest er hun knyttet til Kirkens Bymisjon, Tøyenkirken. Hun tar imot mennesker til samtale og sjelesorg, og kan kontaktes for vigsel eller gravferd.
Betraktning
«Allerede, ennå ikke» heter et av de teologiske postulater som skal hjelpe oss å romme paradokser som det for eksempel første påskedag representerer.
«Livet har vunnet over døden», sier vi. «Kjærligheten har vunnet over hatet.»
Evangeliene forteller at det har skjedd. Kirken har laget kalendre som fester underet til nye datoer år etter år. Kristne over hele verden gjentar ordene «Kristus er oppstått!» i dag.
Et blaff av vår forteller meg at det er sant; livet overvinner døden. Et sveip over nyhetene forteller meg at det er løgn; hatet seirer der barn sultes til døde og hele landområder utslettes. Hatet seirer der makt og tvang trumfer sårbarhet og mangfold.
Jeg går ut og plukker noen snøklokker og vet ikke annet enn at denne spenningen er sann: døden hersker – og det finnes håp. Lyset skinner – og mørket kan ikke overvinne det, – bare gjøre skillet dem i mellom enda tydeligere.
Å feire oppstandelsen er å finne en måte å stå i spenningen på: I sannhetens navn skal vi erkjenne at verden er som den er. I sannhetens navn skal vi også erkjenne at lyset og kraften finnes i oss og blant oss.
«Jeg går foran dere», sier Jesus til dem som søkte ham ved graven.
«Dit jeg går vet dere veien», sier han til dem som var forvirret og redde.
Det er allerede påskemorgen. Og likevel ennå ikke. Ikke over alt og alle steder.
Derfor er vår jobb å la lyset skinne. Skinne slik bare påskemorgen kan.
I oss og mellom oss. Og stole på at strålen og skinnet er som det skal være når vi er så sanne, ærlige og så nær som vi kan.
God påske!
Kristus døde. Kristus er oppstått. Kristus skal komme igjen.
Fra Elisabeth Thorsens Facebook-side,
1. påskedag 2024
«Hun leter i musikken og litteraturen. Hun graver i jorda og googler på måfå. En natt begynner hun å lese om Newton og hans arbeider med lyset. Hun blir inspirert og legger ut på en slags oppdagelsesreise. Hun trenger å finne det som kan gjøre livet levende og fargerikt. Det som kan gjøre henne glad.»
Elisabeth Thorsen om hovedprersonen Mette i boken «Komposisjoner av lys»
